På Brick Lane kan du se masse gatekunst, med både realistiske tagginger og tegneserielignende tagginger.
Det er monstre der også, som stikker opp både her og der.
Folk som stopper syklene sine for å tekste kjæresten sin (kanskje?)
Og folk som må kikke over skuldra for å få med seg hva som skjer.
Jeg følte meg veldig filosofisk i begynnelsen av 2012, noe som gjenspeilet seg i fotografien min.
Jeg startet et prosjekt hvor jeg ville utforske hva det vil si å være menneske, et meget stort spørsmål med mange mulige vinklinger og svar, og uhyre interessant.
Bildene under er hva jeg har så langt. Jeg er på ingen måte ferdig, men prosjektet er lagt litt på hylla foreløpig.
Hva synes folk? :) Følelser, stemning, annen kunst dette minner dere om? Og ikke minst, har dere noen tanker om hvordan jeg kan gå fram her i fra?
Næmmen hei!
Hva er dette, ekstisterer Silver Inches enda?
Nå, hva er grunnen min til å ikke være aktiv på over et halvt år, for så å komme tilbake og tro at alt er greit? Vel, jeg tror at jeg har et merksnodig syndrom, som jeg velger å kalle "reisesyndromet". Dette innebærer at hver gang jeg begir meg ut på en eller annen form for reise, ender jeg opp med å bli altfor opptatt med de nye inntrykkene rundt meg til at jeg klarer å sette av tid til blogging. Ikke bare tid egentlig, jeg har faktisk ikke blogglyst i det hele tatt. Når det er sagt så har jeg gjort et forsøk på å lage fotoblogg, siden jeg er fotografistudent, men det har ikke gått helt som det skulle det heller.
Akk o ve.
Her, hør en gladsang fra Sigur Ros!
Her er et bilde av den "flotte" undergrunen :p
Og et søtt gammelt ektepar i sort som vandret i en gang med tagging.
I skrivende stund er det bare to dager igjen til jeg flytter inn på skolen min. Mandag 19. september begynner vi med undervisning. Ikke lenge til! Og på fredag fikk jeg mail om at vi har et sommerprosjekt. Som visst nok skulle gå over hele sommeren. Iiik! Oppgaven vår er egentlig veldig interessant, men skulle virkelig ønske at jeg hadde litt mer tid på den. Uansett, jeg får bare gjøre det beste ut av det.
Oppgaveteksten lyder som følger:
You are asked to consider the notion of ?Space‟ in the context of your own interests.
"Rom". "Mellomrom".
Jeg tenker på grønne mellomrom i en grå by.
Tomme rom. Rom som må fylles. Tap. Stillhet. Søkende.
Rom mellom mennesker. Rom som vi bevisst skaper. Avstand.
Forliterom.Trangt.Pustebesvær.
Personlig rom. Rom som ikke eksisterer. Fantasi.
Negative og positive rom.
Jeg er utrolig fascinert av bildene til Tanya Poll. Bilder av indre rom. Stille og kanskje litt tomme rom. Jeg liker også måten hun bruker rom i selve bildene for å forsterke budskapet.
Jeg er også forelsket i dette bildet av Guy Bourdin.
Rommet rundt personen. Åpenheten. Liksom litt flytende. Og drømmende.
Ellers er jeg også inspirert av musikken til Mono. Spesielt denne sangen. Og videoen som hører til.
Jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal løse oppgaven, men jeg har en vag anelse.
Skulle virkelig ønske jeg hadde mer tid...
Som jeg sa i forrige innlegg, så har jeg vært en tur til Highgate Cemetery i London. Generelt sett så liker jeg veldig godt gravplasser, men denne overgikk alt jeg har sett hittil. Det var eføy over alt, trærne var store og høye, og gravstøttene var vakkert utsmykket og syntes enda vakrere med alle plantene som klatret på dem. Highgate Cemetery er delt inn i to deler, vestenden og østenden. Den vestlige delen krever booking for å besøkes (tror jeg i et kommentarfelt har sagt at det var vestenden som var åpen uten booking, men det var det da altså ikke), mens du kan besøke østenden når du vil på dagtid, for tre pund. Jeg var altså på østsiden å snoket. Selvom jeg virkelig skulle likt å sett arkitekturen på vestsiden, så skuffet ikke den østlige delen i det heletatt. Det var så fint og fredfult der, med små stier inn til noe som liknet en skog, eller en overgrodd park.
Hit kommer jeg definitivt tilbake!
Hva synes du om bildene? Vært på denne plassen før?
Tilbake fra langhelg i London. Puh.
Fire netter på hostell var i grunn nok; jeg er egentlig ikke så altfor flink til å dele rom med ni andre mennesker. For utenom det så likte jeg hostellivet veldig godt. Møtte mange koselige folk og fikk sosialisert meg litt. Ikke det at jeg har vært så asosial de siste ukene, jeg bor tross alt hos ei venninne for tida, og har blitt introdusert for både venner og familie. Men det er noe eget med å møte folk på egenhånd. De treffer deg liksom på en litt annen måte. Antagelig var jeg og mine hostellvenner bare ment for hverandre den éne helgen, men det i seg selv er ganske fint synes jeg. Jeg liker jo å ha nære venner, de som alltid er der, men samtidig setter jeg også uendelig stor pris på de folkene man bare er med for en liten stund. Og vil sjebnen at vi skal møtes igjen, så gjør vi det. Ellers har man jo facebook!
(Merk at jeg tok disse bildene med litt innabors. Ble jo ikke så allerverst egentlig?)
Ute i London fikk jeg sett litt av hvert (tusen takk for tips folkens!), tatt bilder, shoppa litt, gikk meg vill opptil flere ganger, endt opp på veldig tilfeldige plasser i forhold til det som var intensjonen, møtt og sett rare mennesker, og oppdaget de fineste delene av London som jeg definitivt kommer tilbake til. Fikk ikke sett alt jeg hadde planer om, men det gjør ikke så mye, siden jeg faktisk skal bo i London en god stund fremover.
Thank you!
Denne taggingen er i følge Amy veldig kjent. Jeg hadde derimot aldri sett den før jeg fant den ved et tilfelle. (Hadde rotet meg bort på en eller annen gate på vei til Borough Market).
Borough Market var stort! Og grønt! Utrolig koselig plass. Neste ganger drar dit blir det helt klart for å spise litt lunsj, og ikke bare ta bilder.
Jeg tok også en tur til Highgate Village, for å besøke Highgate Cemetery. Åh, jeg elsket det. Aldri før har jeg sett en så fin kirkegård, med eføy og andre grønne vekster overalt.
Mitt favorittsted i London er muligens Camden Town, med alle markedene, atmosfæren, spennende mennesker og gode shoppingmuligheter. Likevel har jeg ingen bilder å vise frem for øyeblikket. Mye fordi det var bildeforbud på mange av stedene, men også fordi jeg hadde mer enn nok med å bare se.
Dette var altså et lite innblikk i min Londonlanghelg. Neste gang jeg drar til London blir det for å gjøre seriøse studier. Iiiih!
I morgen tar jeg toget inn til London, helt for meg selv, og tilbringer helgen på et hostell. Jeg er enda ikke så godt kjent i denne byen, men satser på å gjøre en skikkelig innsats på det området i løpet av de fire nettene jeg skal tilbringe der.
Om folk har noen tips til hva man kan gjøre og se i London, så er det bare å skrike ut i kommentarfeltet ;) Jeg er åpen for det meste.
(Har litt problemer med å laste opp bilder for tiden, så har desverre ingenting på den fronten å komme med)
Endelig så er jeg her.
Onsdag ettermiddag ankom jeg Heathrow i London, hvor jeg brukte uendelig lang tid på å stå i kø for å veksle noen japanske yen til engelske pund. Tror ikke de to damene foran meg helt visste hva de ville... Uansett! Jeg hastet av sted videre til Heathrow Express, toget som skulle ta meg inn til London Paddington hvor jeg skulle møte Amy, min gode venn og vertinne. Det oppstod desverre noen komplikasjoner ved å komme seg inn til London, da jeg tror jeg greide å gå på feil tog. Riktig nok endte jeg jo opp i Paddington, men det var på en helt annen platform enn det Amy trodde. Så da ble det litt leting frem og tilbake (veldig kjipt med stor koffert og sekk), men vi fant hverandre til slutt. Puh.
Flyturen i seg selv gikk helt fint, bare én time og 55 minutter i lufta, musikk på ørene og The Hobbit som reiselektyre. Avslappende vil jeg si. Og når jeg skulle hente bagasjen min, så kom den som en av de første for en gangs skyld! Mihi
*
Jeg befinner meg nå i Guildford, en by ca 45 minutter med tog utenfor London. Her skal jeg bo frem til 13 September, siden jeg ikke kan flytte inn på skolen sine "halls" før da. Helt greit egentlig, da jeg liker meg veldig godt i Guildford. For det første så får jeg bo sammen med Amy, noe som bare er kos fra ende til annen. For det andre er Guildford en utrolig vakker by, med mange søte bygninger, slott, katedral og det hele. Har jo selvfølgelig bilder av dette, men de kommer ikke før senere! Mwahaha
Det regnet da flyet skulle ta av.
Men oppe i lufta var det fint vær!
Og så kunne jeg se England, langt, langt der nede. *vinke til*
En av de som står meg nærmest når det gjelder musikk.
Dead Can Dance ble gitt liv i 1981 av Brendan Perry, og senere ble Lisa Gerrard også en del av musikken.
Brendan Perry sin stemme er en poetisk sang, behagelig og drømmende. Lisa Gerrard sin er en mystisk gåte, full av skjønnhet, på et språk ingen riktig skjønner. Sammen lagde de musikk som utforsket selve livet, blandet flere musikalske elementer sammen, og skapte noe out of this world.
Dead Can Dance ble desverre helt slutt i 1998, på grunn av ulikheter og uenigheter, men begge to har gått videre med hver sin solo kariere, som jeg ikke oppfatter som noen skuffelse. Lisa Gerrard sitt talent ble fort oppdaget av filmbransjen, og hun har bidratt og laget soundtrack til flere filmer. Blant annet synger hun "Now We Are Free" til The Gladiator, og hun har stått for musikken til Whale Rider.
Dead Can Dance er en gruppe som er litt vanskelig å plassere i en sjanger, men i følge Wikipedia kan de klassifiseres som World music, darkwave, ambient, neoclassical, ethereal wave, gothic rock, post-punk og dream pop. Et bra spekter med andre ord. Personlig vil jeg si at de bare er musikk. Nydelig musikk som treffer deg dypt.
Videre nedover i innlegget har jeg lagt ved noen sanger. I utgangspunktet har jeg rangert dem etter hvor enkle de er å sette seg inn i, for jeg vet at Dead Can Dance ikke er musikk som alle liker. Men det er ikke noe i veien for at man ikke skulle kunne høre dem i den rekkefølgen man selv måtte ønske.
Jeg anbefaler på det sterkeste å ta seg tid til å høre sangene. Virkelig høre. Ta gjerne på headset for å stenge resten av verden ute, demp belysningen, eller bare lukk øynene helt. Dead Can Dance er en fantastisk reise.
The Carnival Is Over
"They are driven by a strange desire
Unseen by the human eye
Someone is calling."
In the Kingdom of the Blind the One-Eyed Are Kings
"For time has imprisoned us in the order of our years
In the discipline of our ways
And in the passing of momentary stillness
We can see our chaos in motion, our chaos in motion"
Persophone
Yulunga
Ocean
Denne sangen er så utrolig vakker og skjærende trist på samme tid at jeg bare vil gråte. Så mange følelser som blir kommunisert... Lisa Gerrards stemme tar deg med langt ute på sjøen, og man kan nærmest kjenne det salte sjøvannet på tungen. Som et gjenferd som vandrer et uendelig stort hav. et dypt savn. søkende etter noe tapt. bølgene som slår mot hverandre. uoversiktelig. men vakkert.
(Bildet som er brukt her har jeg tatt selv.)
Hva synes du om Dead Can Dance?
Jeg ble plutselig veldig Japannostalgisk igjen, så jeg bestemte meg for å legge ut noen flere bilder fra tiden min i Fukuoka :D
Denne gangen skal jeg fortelle om da jeg og Amy dro til Ureshino onsen, et sted med masse masse naturlige varme kilder! Nå må jeg med en gang si at jeg ikke har noen bilder fra selve spaet vi besøke, da man må være naken der, og folk liker som regel ikke kameraer rundt seg når de ikke har på klær. Naturlig nok egenlig. Japan har mange varme kilder, og på øya som jeg var så krydde det av dem, så det var ikke noe spesielt at det var varme kilder i Ureshino. Det som derimot var spesielt med nettopp Ureshino onsen var typen vann de hadde. Dette vannet inneholdt noen mystifistiske stoffer som visstnok gjorde huden din kjempemyk og vakker! Om det fungerte? Jeg kan i hvertfall si at huden kjentes mykere ut, og at vannet var helt herlig å synke seg ned i. Etter badet kunne man fråtse i grønn-tesjampo og alt mulig rart :D Som jenter var jeg og Amy i forfengelighetens paradis.
Jeg har derimot masse bilder i fra Ureshino by og togturen dit, så om det høres interessant ut, så er det bare å bla nedover!
For å komme til Ureshino måtte vi ta tog ut av den store byen vår, og kjøre i hele én time! Ikke så ille det egnetlig. Se så glad jeg er for å dra på spa!
Åh, alt det rare man ser fra et togvindu. Typisk japanere å være helt oppslukt av mobilen sin.
Det er også veldig typisk japanere å røyke. Mitt inntrykk er at rundt 70% røyker, både menn og kvinner. I Japan så er det også sånn at man får lov til å røyke inne, men ute må man holde seg innenfor spesielt avholdte steder for røyking. Når det gjelder alkohol så kan man derimot drikke hvor man vil.
Om du går til venstre finner du heisen. Helt sant.
Jeg hadde den store glede av å bruke slike masker selv en gang, da jeg var syk. Skikkelig ubehagelig var det.
Her er vi fremme! Det viste seg at de hadde noen fine templer i Ureshino også! Dette bildet er tatt etter at vi var på spaet. 
Et vakkert tre.
En søt liten tempelplass.
Og så måtte vi utforske "byen" litt. Her var en bygning som lyste noe alvorlig opp.
Vi møtte en kjekk pus. Han virka ganske bad-ass der han satt og ville ha kos.
Sola stod lavere på himmelen, og vi bestemte oss for å dra hjem.
Makkuro Kurosuke titter frem ^^
Slik ser beina våre ut!
Og så var vi på vei inn på Hakata stasjon i Fukuoka :)
Jeg er ingenting som er nysgjerrig på alt. En observatør som liker å ta del i det hun ser. En serie av forelskelser. Og noen ganger er det som om jeg blir nettopp det jeg ser. Om bare for en kort tid... Og kameraet er alltid med meg.
